• Sylvia Johnsen

Katastrofens ansikt er sant

Oppdatert: mars 25


Jeg arbeidet en gang med planlegging av det uventede, og testet planene med ledergruppene i divisjonen. Hensikten var å trene og avdekke mangler. Testing av katastrofeplaner avslører på samme måte som selve krisen sprekkene vi må takle snarest.


På vei til Tjekkia for å spille sjakk leste jeg statistikk over antall smittede og konstaterte at vi reiste riktig vei, for landet hadde registrert langt færre smitte enn de fleste. Mens vi er sammenlignet med andre europeiske land hardt rammet av viruset fordi befolkningen er rik og flyr Norwegian som om det er buss.


Erna Solberg talte til folket og jeg belaget seg på karantene i 14 dager da sjakkturneringen var over, og jeg kom hjem.


I løpet av noen dager ble alt verre, selv om jeg forstår at noen ikke tenker sånn. Men krisen blottstiller avvik i respons mellom landene, samt sentrale og desentrale myndigheter. Byrådet i Oslo og et par andre kommuner tok beslutningen å stenge bibliotekene og sendte barn og unge hjem fra skolen. Det var et klarsignal til foreldre med hjemmekontor om å pakke bilen å dra på hytta. Hvem som tar viruset mest alvorlig er et svarteper-spill og regjeringen kunne ikke være dårligere. Universitet og høyskoler måtte sende hjem studentene. Derfra var Norge effektivt stengt, og hele landet et smittelandskap.

Fra tiltak rettet mot reisende og spredning av virus i store og tette grupper, handler det plutselig om næringslivet og folks arbeidsplasser. Spørsmålet hvorvidt det var nødvendig kommer til å følge oss i mange år?


Jeg fikk fly dagen før det var planlagt til prisen å endre en billett, og rakk hjem tidsnok til at statsministeren stengte grensen og sa at fra nå av ville alle utlendinger bli avvist. Køene på Gran Canaria flyplassen vokste full av norskinger desperat etter å komme hjem.

Justisdepartementets korreksjon timene etter statsministerens tale presiserte at grensen ikke var stengt. Flyselskapene står fritt til å frakte passasjerer. EØS-avtalen betyr på godt og ondt at Norge ikke kan bestemme slikt alene. Det tok noen dager før de var enige i Schengen. Faktum er at enkelte land tar andre valg enn oss. Sverige stengte ikke skolene og pekte på at smittespredere ikke er barn. Men pandemi, som all krisehåndtering handler om kontroll og kommunikasjon. Svenskene er på glid fordi tryggeste politiske strategi når det handler om liv er å følge forsiktighetsprinsippet. Ingen vil være Boris Johnson, når en samlet presse er rettet mot alt Storbritannia gjør annerledes. Ikke før vi har fasiten?

Regjeringen igangsatte tiltak etter en bremse-viruset-strategi for å sikre forsvarlig behandling. De ble overprøvd av kommunene og var tvunget til å gjøre god mine til slett spill.


Nå sitter legespesialist og forsker Gunhild Alvik Nyborg, byråkrater og journalister i Debatten på NRK og diskuterer mål og strategi. Alle har en mening. Regjeringen har gått til Stortinget for å få mer makt. Regjeringen ønsker kriselov, for strategi er ikke noe vi kan bestemme på sosiale medier. Noen må ta de vanskelige valgene. Hvert år dør 900 av influensa i Norge. Hvor mange fler som vil dø på grunn av det nye viruset er en teoretisk regneøvelse. Kanskje skal målet om å utsette viruset endres? Nyborg argumenterte på NRK for det. Hver og en av oss skal stoppe viruset fullstendig, sa hun og ba oss velge to ukers total isolasjon, og landets ledere måtte stenge grensen i opptil to år. Heftige greier, ganske radikalt, og hvor realistisk er det egentlig?

Forrige uke var det lett å si: Ha hjemmekontor hvis du har muligheten? Mange utesteder, idrettsarenaer og bedrifter stengte dørene uten at de måtte? Selvpålagt isolasjon i en kort periode er lett hvis media får deg til å tro det er en god gjerning. Men hva føler folk når vi begynner å kjenne på hvordan hjemmekontoret truer arbeidsplassen?


Ledergruppen jeg ledet gjennom en test av katastrofeplanene manglet to direktører på reise. Sjefen deres bestemte at de ikke skulle slippe unna, og vi satt opp tre timer for å gjøre øvelsen på papir bare med dem.


Alene avslørte direktørene at de ikke kjente til og visste kritiske detaljer i katastrofeplanene. De var så vant til å la sjefen dra lasset, men denne gangen hadde viktige kolleger i ledergruppen “styrtet i avgrunnen”. De var alene med hundrevis av ansatte og ansvaret for å sette opp backup lokaler hvilte på dem. Hvem fylte hvilke rolle, hvilken rolle trengte de bemanne snarest, hva skulle de gjøre i riktig rekkefølge? Jeg var godt vant til slike simuleringer, men aldri med en amputert ledergruppe, to unnasluntrere, som ikke visste hva som sto skrevet og bladde febrilsk i papirene. Alle lærte fra øvelsen.


Norge står overfor store moralske utfordringer; valg mellom liv og død. Hver og en av oss kan gjøre ting lettere med gjennomtenkt adferd, håndvask og generell hygiene. Først og fremst handler det om å ta riktig rolle, -ansvar og unngå fristelsen å blande kortene. Vi må velge om mange kokker er mye søl, eller mat? Som ting er har ikke landet råd til kombinasjonen av uklare ansvarslinjer og bevegelige mål. Det står om liv.


#politikk #debatt #koronavirus #covid19

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now