Stortinget og norske politikere står foran utfordringen å formulere lover og forskrifter for bank og finans, og de har fokus på bitcoin og kryptofinans. Her er råd de kan ta med på veien for å sikre best mulig resultat før de behandler en ny hvitvaskingslov.
Bitcoin så dagens lys i 2009 og har siden vokst til å bli en milliardindustri. Kryptofinans utfordrer tradisjonelle skillelinjer mellom finansielle instrumenter, kontrakter og virtuelle verdier ettersom den organiserer kjente konsept som kryptering og digitale signaturer i nye verdikjeder der transaksjonen bokføres i desentraliserte blokkjeder. Blokkjedene ivaretas av et større, eller mindre fellesskap, og sikrer at ulike typer handel gjennomføres. Verken selger, eller kjøper kan etter at blokkjede har bokført handel være i en posisjon der de kan nekte hendelsesforløpet. Blokkjeder er offentlige og tar seg av bokføringen. Dermed er tillit bygget inn i teknologien, og det trengs ingen tredjeparter som typisk er meklere og banker.
Kryptofinans innebærer følgelig en kraftig effektivisering av bank- og finans hvis primæroppgave er å distribuere fiatvaluta, både den fysiske representasjonen i form av sedler og kontopenger bankene skaper når de sirkulerer boliglån og annen kreditt i markedet. Bokføring av distribusjon av fiat blir overflødig i blokkjeder.
Teknologiens vesen er grenseløs, og det betyr at verdier på en blokkjede er tilgjengelig fra ulike duppedingser og i praksis opptrer som svært flyttbare. Hvitvaskingsregler må således knyttes til juridiske personer og selskap, og Norge må tilstrebe et rammeverk som er omforent internasjonalt.
Kryptofinansprodukter
Starten var bitcoin, en grenseoverskridende innovasjon beskrevet på åtte sider av Satoshi Nakamoto midt i finanskrisen 2008.
Bitcoin tar mål av seg å være digitale penger, og blir også markedsført som det av entusiaster. Kritikere vil være raske med å påpeke at effektiviteten er for dårlig og prisen altfor volatil. Isolert er bitcoin teknologi skreddersydd til en verdikjede med spesifikke egenskaper i et nettverk. Nettverket kan utbygges og utvikles.
Hvis teknologien med blokkjeder skaper en ”digital mangel” der det unike er at kode ikke kan kopieres, bare overføres til neste unike bruker der denne er eneste som kan bruke verdien. Slike ”digitale mangler” behøver selvsagt ikke bare å være penger, men det kan like gjerne være fysiske objekter i et register. Huset ditt kan gjøres om til en blokkjede og overføres i strømlinjeformede og automatiserte prosesser gjennom en digital app der regler for handel er bygget inn i blokkjede. Det er mulig med smarte kontrakter. Tilsvarende oppstår nye produkter, som for eksempel cryptokittens, virtuelle samleobjekter i et spill der kattene er forskjellige med egne navn og til og med kan formere seg til nye unike katter med ulike egenskaper arvet av foreldrene, lik dyreavl. Test av spillet skjedde førstegang i oktober og allerede desember 2017 ble en eksklusiv cryptokitten solgt for 247.000 etherum, tilsvarende over 900.000 norske kroner. Bitcoin er laget for å emulere penger og er ulik de digitale kattene, som er mer for underholdning.
Åpenbare forskjeller i egenskaper, funksjon og kunder har betydning, og skaper et landsskap som er vanskelig å regulere uten å feile historisk og lage lover som virker latterlige. Prosesser for å avsløre hvitvasking er ulik for bitcoin, cryptokittens og bankoverføringer, og hensyn må tas under utarbeiding av forskrifter.
Lovgivning og regulering av hvitvasking innen kryptofinans må reflektere teknologiens omskiftelige egenskaper, og kanskje like viktig og riktigere er det å regulere markedsplassene og salgssituasjoner.
Sentralt i all handel og håndtering av verdier der det kan være problematikk rundt hvitvasking og terrorfinansiering vil et poeng være å vurdere situasjoner og tilpasse relevante tiltak og risiko. Hensyn til hvilke produkt og tiltak, samt hvordan prioritere må som all bekjemping av hvitvasking være risikobasert.
Risikobasert bekjemping av hvitvasking
I tråd med råd fra Financial Action Task Force (FATF) vil det være naturlig å isolere enkelte kryptotokens og regne dem som del av et marked for kryptofinans. Bitcoin må anses å være et produkt i hva vi kaller ”money service businesses” (MSBs). Cryptokittens kan være det.
Risikobasert regulering for bekjemping av hvitvasking og terrorfinansiering er et åpenbart ansvar for de som handler. Ansvaret må naturlig nok være der risiki oppstår.
Kjøp og salg av slike kryptotokens, der verdier er formueobjekter underlagt skatt, må tilfredsstille generelle rammevilkår for bekjemping av hvitvasking og ”Know-Your-Customer” (KYC). Spesielt hvis handel skjer i næring, og ikke er ad-hoc adferd som skjer helt unntaksvis. Viktige prinsipper i såvel GDPR og en individuell vurdering av sikkerhet tilsier at handel i bitcoin og andre definerte kryptotokens må sees i en sammenheng, og tiltak mot hvitvasking passe. Det betyr at informasjon i det enkelte ledd er relevant.
Kjøp og salg av bitcoin kan typisk skje via bankoverføring, men også fra person. Salg direkte til person innebærer et hvitvaskingsansvar der identifisering må skje og dokumenteres av handelsted.
Når handel skjer fra konto til konto vil regulering av verdikjede være ivaretatt hvis det ene leddet er pålagt KYC. For eksempel vil banker sikre identifisering, mens handelsted har ansvaret for å knytte betaling til bitcoinadresse, som typisk er en psedoanonym kode, ikke ulikt et kontonummer. Opplysningsplikten i verdikjeden burde være liberal alle veier, men kriterier for lagring av kundedata må følge GDPR og være relevant for det enkelte ledd. Følgelig må et samlende offentlig organ med nasjonalt ansvar for hvitvasking ha et overordnet ansvar for å følge opp rapporter om hvitvasking fra markedsaktører.
Generelt handler tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering om å gi tilretteleggere et ansvar for å etterforske og behandle egne handler. Viktig komponenter er å vite hvem som er kunde og være i stand til å vurdere overføringene og rapportere mistenkelige handler til riktig instans.
Straffeloven gir alminnelig ansvar til alle som handler, og det gjelder således også aktører innen kryptofinans. Bitmynt gründer Sturle Sunde har omsatt bitcoin siden 2010, og rapportert frivillig til Økokrim/Kripos. Der bransjene som er regulert i Hvitvaskingsloven har tilgang til et skjema på Altinn, må andre bruke epost. Når teknologi er i konstant endring og markedet i bevegelse er det vanskelig, for ikke å si umulig og regulere rammevilkår som er for spesifikke. Hvitvaskingsrapportering og oppfølging må være et allment ansvar, og ikke være pålagt isolerte markedsaktører alene.
Oppsummert:
Rapportering om hvitvasking gjelder alle og er et allminnelig krav. Det anses for trivielt å inkludere bitcoinvekslere i allerede eksisterende Hvitvaskingslov, og forskrifter må sjekkes opp mot teknologi i bitcoin og blokkjede. Andre kryptotokens må også være dekket av gjeldende prinsipper, og det fordrer følgelig et risikobasert ansvar og kontroll.
Forskrifter om hvitvasking må tilpasses teknologien som den er, enten det er bitcoin og blokkjeder, eller andre bruksområder dekket av de samme prinsippene.
Finanstilsynet er en naturlig aktør og bør tilføres kompetanse for å følge opp kryptotokens, enten i egne rekker eller fra forskningsmiljøer. Disse må evaluere etter hvitvaskingskriterier og gjøre andre taktiske vurderinger, og gi råd til virksomheter og privatpersoner om risiko og plikter.
Registrering av bitcoinhandlere bør naturlig ligge hos Finanstilsynet, da handlere har det risikobaserte ansvaret og bør være i dialog med tilsynet.
Bankene må få pålegg om å ta imot innskudd og utføre betalingsformidling i tråd med Finansavtaleloven §14 (kontraheringsplikt). Kravet bør styrkes og gjelde alminnelige produkter som BankID for identifisering av kunder til handel av kryptotokens, hvis det er til hjelp i bekjemping av hvitvasking. Finanstilsynet eller Konkurransetilsynet bør spille en rolle som klageinstans og mekle mellom banker og næringsdrivende. Banker som bryter kontraheringsplikten bør illegges dagsbøter, eller i sin ytterste konsekvens risikere inndragelse av banklisens.
Vekslingstjenester som tar imot innskudd av virtuell valuta for kunder og lagrer nøkler må til enhver tid være solvent og ha nok sikring til å dekke utestående. Finanstilsynet må sikre tilsyn av selskap som leverer vekslingstjenester.