Året 2009 hoppet jeg opp og ned i stolen fordi etterlatte til drapsofferet Rigmor Johnsen vant fram i en injuriesak der støttespillere til den dømte morderen sa broren var den skyldige. Noe er alvorlig galt når etterlatte i en drapssak 50 år etter hendelsen må opp fra sykesengen og gå til sak mot en ressurssterk og tilsynelatende oppegående mann, en professor i det juridiske sågar.
Mange år har jeg arbeidet med endringsprosesser i store bedrifter, og det er få ting jeg hater mer enn organisasjonsstrukturer som gjør oss til dårligere medarbeidere enn vi behøver å være. Like ille er det hvis staten bommer på viktige satsingområder. Det finnes knapt noe viktigere enn kriminalpolitikk.
Forventningen til Kommisjonen for gjenåpning av straffesaker (GK) varierte i oppstartåret 2004. Høringene fra eksperter i forkant av loven var sterkt kritisk og ville ha en klagerett som den i Danmark. Flertallet ble overprøvd av Stortinget og daværende justisminister Odd Einar Dørum. Håpet til politikerne var at forslaget fra professor Ulf Stridsbeck om et uavhengig forvaltningsorgan ville gi bedre rettsikkerhet.
Men rettsikkerhet er fri rettshjelp som sikrer at de som ikke har råd får et godt forsvar, mulighet til å anke og forutsetningen som ligger til grunn må alltid være at tiltalte er uskyldig til det motsatte er bevist. Rettsikkerhet handler om alt som sikrer at når staten dømmer en person er det riktig dom.
Regjeringen foreslår store kutt i tiltak som gir bedre rettsikkerhet, men ingen stiller spørsmål med kommisjonen for gjenopptaking av gamle straffesaker, ikke før nå? (A-magasinet 24.11.17)
Oppslaget i Aftenpostens A-magasin omtaler endelig feilgrepet fra 2004, og gjør det skikkelig over 10 sider medregnet bilder.
Korrupsjon i gode intensjoner
Når de jobber med et antatt justismord og får avslag i GK vil det nødvendigvis skape skuffelser. Jeg gir Fredrik Fasting Torgersens støttespillere rett i at kommisjonen aldri kan være systemkritisk, og vil således ikke være i stand til å tilfredsstille forventningene.
Torgersen ble nektet gjenåpning i 2004 og var da allerede avvist i Eidsivating lagmannsrett (1975), Høyesteretts kjærmålsutvalg (1976, 1997), Borgarting lagmannsrett (2000) og Høyesterett igjen (2001). Deretter kom saken oppe i kommisjonen fem ganger, for ikke å glemme den første anken i 1958.
Staten har ingen beskyttelse mot psykopater som nekter å gi opp, og selvsagt kan vi ikke se bort fra at Torgersen var Norges mest uheldige mann? Det som er viktig for de fleste av oss er at Norge har en rettstat som gir trygghet for dom, der organiseringen står robust slik at det vil være rimelig å legge et ansvar på individet. Politikere feilet når de opprettet GK og bygget et system egnet for korrupsjon. De ga advokater et sugerør inn i statskassen, og lik alle systemer evner kommisjonen ikke å se egen tilkortkommenhet og legge ned arbeidet.
Når politikere i velmenende liberal tradisjon opprettet etterforskningsorganet som lønner advokater, detektiver, eksperter og leger, alle den dømte mener seg å trenge for å se på en straffesak gikk de bort fra det personlige ansvaret det betyr å være dømt.
Journalist Tore Sandberg har tatt en nisje i markedet for journalistikk og blitt folkehelt. Han blir betalt av klienter, mediene han selger saker til og kommisjonen. De fordeler timer etter egne kriterier. GK betaler for å se på bevisene, vurdere andre bevis, nye bevis og ser om disse er av slik art at det gjør dommen usikker. Kommisjonen går så mange runder de ønsker. Det er kanskje rimelig at Sandberg får betalt av det offentlige i stedet for klienten? Problemet er at systemet også betaler for den svindeltiltalte journalisten Geir Selvik Malthe-Sørenssen.
Gullet er erstatningen staten utbetaler hvis saken seirer. Ofte har støttespillere, advokater og "detektiver" kontrakter som sikrer dem en andel av utbetalingen. Kanskje en årsak til at jusprofessoren ender med bot for injurie ligger i kontrakten som lover en andel i millionerstatning, dog ikke mer enn 7 millioner? Opportunistisk jakt på penger kan døyve den kritiske sansen.
Manipulasjon
Det er verdt å merke at GK stimulerer ikke den dømte til å søke forsoning og tilgivelse, tvert imot inviterer den til evigvarende kamp—til døden og senere.
Alle lover Stortinget vedtar skal evalueres etter 7-8 år, og justisdepartementet valgte å gjøre dette i samme tradisjon som alltid, de opprettet et utvalg med stilletiende mandat å gjøre minst mulig. Professor Ulf Stridsbeck og fem advokater ble i 2013 satt til å evaluere seg selv, og overraskende nok fant juristene ingenting galt. Heller ikke Stridsbeck, som må sies å være kommisjonens far.
Maktmanipulasjon er mer vanlig i embetsstaten enn vi liker å erkjenne. Utvalget for å vurdere utilregnelighetprinsippet etter 22. juli-rettsaken ble for eksempel fylt av mennesker der minst et medlem satt i de fire foregående utvalgene. Ingen burde være overrasket når de endte med å anbefale den særnorske praksis vi har idag. Velgere holdes for narr av politikere og byråkrater.
Torgersens advokat Cato Schiøtz klaget på det siste avslaget i kommisjonen etter klientens død? Historiske saker, avdøde klienter og evig straffeforfølgelse var ikke tanken bak GK.
De færreste tenkte at GK skulle bli et instrument for påtalemyndighetene å gjenåpne saker de tapte, altså ikke justismord, for å få mordere dømt på gamle DNA-bevis. Men i Kristin-saken 2016 skjedde nettopp det. Hva vil påtalemyndighetene gjøre hvis nye DNA-bevis kommer tilbake med match på fetteren til Birgitte?
Kommisjonens er justismordets luremus, et overflødig organ uegnet til å gjøre jobben, og den fungerer som en trojansk hest bygget for å skjule at norsk justisvesen har blitt vanstyrt i tiår.