Klassekampen har brukt to lørdager på rad (16. og 23. september 2023) i kampanjejournalistikk for siste runde i statens selvforskyldte masochisme, og har blikket fast rettet mot Kommisjonen for gjenoppretting av straffesaker. Norsk offentlighets mest skadelige løgnemakeri går etter nesten tyve år på høygir. Embetsverket har bevist at de eier ingen skam. Byråkrater kan gjøre om de mest tabubelagte drap, og bygge usikkerhet på alt vi tror er sikkert. Hvordan det ble slik er det ingen som spør, for den tyske kansleren Bismarck sa det elegant da han sammenlignet politikk og pølser. Det er altfor skremmende å vite hva pølser er laget av og hvordan vi tar politiske beslutninger.
Tematikken denne gang er voksne dømt for drap på barn, og det ubehagelige faktum at de minste og mest sårbare av oss dør, og det kan skje fordi et slag, eller annen ubetenksom vold er alt som skal til. De som er igjen må streve med å forstå det ubegripelige.
Men før det var filleristing og barnevold, var det påstander om ulovlig nakenvisiter, eller ulovlige forhørsteknikker og feilaktige tilståelser. Politimakt og påtalemyndighetene beskyldes for å være overivrige og skape justismord. Bak hver anklage og insistering, ligger det minst ett pengekrav og lurer. Hvorvidt økonomiske motiver har korrumpert systemet for å gjenåpne straffesaker burde i høyeste grad diskuteres etter 20 år?
Politikere som vedtok gjenopptakelseskommisjonen ble advart. Stemningen etter Per Liland-saken 1994 åpnet for en revidering av straffeprosessloven. Både opposisjon og regjering vurderte stortingsrepresentant Jørgen Kosmos forslag om å innføre en klagerett, lik den de har i Danmark. Da politikerne diskuterte opprettelsen av en overordnet eller sidestilt særdomstol for klager, dukket det opp et forslag fra sidelinjen om et uavhengig forvaltningsorgan. Kampanjejournalistikk i profilerte saker la grunnlaget, og det hjalp ikke at Fritz Moen ikke umiddelbart fikk frikjennelsen for begge drapene han var urettmessig dømt for, etter at den skyldige tilsto på dødsleiet. Tanken var at oppnevnte byråkrater med faglig ekspertise ville være bedre rustet til å ta raske og tøffe beslutninger, og rette domstolens feil. Kanskje var faktum at Einar Dørum var justisminister viktig. Partiet Venstre har en lang historie med sunn skepsis til politi og påtalemakten. Høringen advarte mot at det ville bli flere ugrunnede begjæringer, og tap av tillit til domstolene. Og det ble sagt at de som føler seg uskyldig domfelt, vil fortsatt gjøre det etter at de får avslag. Det var liten grunn til å tro at medieoppmerksomhet vil avta. Kritikerne fikk rett i alt. Bare få år etter innføring av kommisjonen er det sendt inn tre ganger fler begjæringer om gjenopptakelse enn hva som var tidligere, samtidig får omtrent samme antall dømte medhold. Hver uke er det oppslag i avisene hvor motivasjonen synes å være søknad til kommisjonen. Årsaken bunner i at kommisjonens forsamling av advokater, leger, psykologer og revisorer har fra høyesterett fått makt domstolen ikke kan overprøve. Den slags makt har ingen politikere.
Domstolen vil forkynne den juridiske frikjennelsen i kommisjonen, men Høyesterett bestemte i 2012 at samme domstol ikke kan utfordre kommisjonens bevisbedømmelse. Samtidig understreket advokat Arne Gunnar Aas fra kommisjonen at de innstilte som de gjorde i Baneheia uten at forvaltningsorganet vurderte spørsmålet om skyld (VG 18.02.21).
Menneskehetens dumskap er veldokumentert, og de mest ubehjelpelige teknikker vi har for å dekke over vår egen utilstrekkelighet viser seg i samtaler vi gjør daglig. Kommisjonen kan per definisjon ikke være systemkritisk, og følgelig kan den heller ikke spille en rolle for rettssikkerhet. Deres virke handler om oppfølging av rettsoppgjøret i ettertiden. Da gjelder disse tre: Kriminalomsorgen, Statens sivilrettsforvaltning og Gjenopptakelseskommisjonen.
Advokatene for klienter utsatt for “ulovlig” nakenvisitering har saumfart datasystemene og går systematisk til verks for å sikre høyest mulig erstatning. Veien går ikke så sjelden gjennom kommisjonen der de kan bruke disse hendelsene for å utfordre bevisvurdering. Påstand om“ulovlig” avhørsteknikker har betydning for straffen når forsvaret mener tilståelse gjorde dommen verre. Lenker i en beviskjede blir systematisk utfordret. Gjerne over en lang periode. Verktøy er ofte en og annen ekspert, enten i form av at de har hatt en yrkeskarriere. Det kan være en pensjonist som skriver rapporter og vitenskapelige artikler, og tilbyr alternative forklaringer som utfordrer gjengs vitenskap. Ikke sjelden vil de boltre seg i juridiske floskler, som jeg vil understreke ikke er deres fag, og vise personlige holdninger til andre bevis. Såpass sterkt står tanken om at hundre skyldig må slippe fri for å unngå at en uskyldig blir dømt. Alle synes å ha eierskap til spørsmålet både før og etter dom. Fortellingene vi omgir oss med i true-crime til daglige avisartikler sementerer forestillinger som lever i kulturen og strekker dommer inn i uendeligheten. Institusjonalisert etterpåklokskap i gjenopptakelseskommisjonen har stor risiko for å stimulere løgnfabrikkene. Hensikten deres er gjensidig økonomisk avhengighet. Saker utformet som klikkagn med oppsiktsvekkende påstander og overskrifter. Fortjeneste bidrar til forsøpling i det offentlige ordskiftet. Kanskje i den grad at det truer essensen i demokratiet. Men løgnen er også en kultur for selvtilfredshet og fråtseri fra sannhetsjegere og riddere i den gode tjeneste. Artikler om filleristing i Klassekampen 16. og 23. september utfordrer avisens tradisjon om å løfte tydelige og ideologiske budskap. Serien er altfor tabloid. Der skriver avisen om den stakkars faren, og trekker inn de medisinske professorene som lever godt som ekspertvitner etter at de gikk i pensjon. Motstemmer får plass lenger bak i teksten. Overlegen som utgjør det rettsmedisinske miljøet i retten og hans fortelling om blåveiser, merkelige forklaringer fra foreldre, og barnekropper med mange skader over lang tid. Pappa “Per” får forklart litt ned i teksten hvorfor han ga en forklaring først, og siden endret forklaring i retten. Hva artikkelen ikke gjør er å gi oss et helt og fullstendig bilde av rettens bevisvurdering.
Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker er et særnorsk og mislykket eksperiment, som går inn i sitt tjuende år med en hårreisende rekke frifinnelser. Jeg anklager staten for å ha dårlig selvtillit fordi de skapte dette monsteret. Media er medskyldig og holder vedlike en klagekultur som gjør stor skade. Staten betaler de feildømte fordi rettssystemet vil knele hvis det skal drive omkamper i evigheten. Arven fra Emilé Zolas anklage i Dreyfus-saken har skapt en perversitet i dagens Norge som gjør det betimelig å spørre om staten burde dømme noen til noe som helst? Per Liland fikk frifinnelse og en betydelig erstatning. Paradoksalt er saken vårt beste eksempel fra en bestemt tidsepoke, for Liland viste at det er mulig å få rettferdighet uten et forvaltningsorgan fri fra ansvar.