Automatisering er et trekk i den digitale revolusjonen, og det tvinger frem betimelige spørsmål om hvordan vi fordeler jordens ressurser. Borgerlønn er således en tidsaktuell debatt, som tar utgangspunkt i urovekkende realiteter der arbeid er utkonkurrert av kapital.
I fare for å nøre opp om politikerforakt vil jeg svare nestleder Hadia Tajik om borgerlønn (Klassekampen 15.09.2018, Agenda 19.09.2018) med å angripe selve forutsetningen i Tajiks resonnement, nemlig at faget hun utøver - politikk - tilfører verdi til trygdesystemet. Eneste argument Arbeiderpartiets nestleder har mot borgerlønn synes nemlig å hvile på antakelsen at borgerlønn “demobiliserer demokratiet og evnen til å bruke politikk for å gjøre samfunnet bedre”. Skepsisen på venstresiden er ikke ukjent, det var blant annet fagbevegelsen i Finland som fikk redusert beløpet til kr 5.400 skattefritt når forskere ville gi kr 2.000 mer i et forsøksprosjekt. To år senere avslutter riksdagen i Finland april eksperimentet før tiden, uten at forskere har rukket å publisere konklusjoner. Samme skjebne led et lignende prosjekt Mincome 1974 når politikere i Canada avsluttet eksperimentet, og penger til analyser ble holdt tilbake. Nederlandske Rutger Bregman i boken “Utopia for realister” (2016) forteller hvordan eskene endte på et loft i Winnipeg og først analysert tretti år senere.
Det er påfallende hvor lite interessert motstandere av borgerlønn er av å vite resultater fra de forsøkene som faktisk er gjort. Tajik nøyer seg med å peke på at det var Centerpartiet i Finland, et borgerlig regjeringsparti, som ivret for eksperimentet i et forsøk på å redusere kostnader. Borgerlønn garanterer et minimum standardbeløp utbetalt til alle, og det vil selvsagt koste der besparelser kan være kutt i byråkratiet som idag distribuerer ulike ordninger med avvikende satser. Andre besparelser kan være bedre helse, redusert sykefravær, forenklede liv og større trivsel. Mincome-prosjektet førte til færre tilfelle av vold i hjemmet.
Forskere har vist at det ikke er vanskelig å kutte i ytelser, det er bare å gjøre ordningen så dårlig at folk gjør andre ting. Utfordringene synes å være at forskere ikke vet hvor folk som faller utenfor blir av, og effekten er usikker. Blir de kriminelle, prostituerte, tar de forefallende arbeid, eller forsørger familien dem? Mennesker forsvinner ikke bare fordi politikere har gjort NAV ulevelig. Samtidig kan det ikke være et politisk mål å få flest mulig mennesker på trygd.
Summen av alle ressurser er konstant, og det settes opp regnestykker der pengene til borgerlønn blir satt opp mot andre mottakere av ytelser. Tajik representerer arbeidets hegemoni, som allerede har tapt for finanskapital. Begrepet arbeid har historisk endre mening; sport og filantropi er eksempler på fritidsaktiviteter som idag anses for å være gode karrierer.
Hvis lønn ikke strekker til betaler samfunnet feil for kompetansen, og det er galt som hun skriver at vi mangler arbeidskraft. Hvorfor jobber så mange studenter fra Politihøgskolen andre steder enn politiet, sykepleiere deltid og IKT-medarbeidere hjemmefra? Akkurat som i trygdesystemet forsvinner mennesker når arbeidslivet blir ulevelig.
Ap har kastet seg på bølgen fra Rødt og SV og går til angrep på velferdsprofitører. Krigen mot profitt på arbeid faller imidlertid på stengrunn uten politisk kontroll av finansnæringen der alle fremtidige kontantstrømmer får en verdi for de villig til å gamble. Finans flytter profit enkelt og greit til andre kontrakter, slik Løvenskiold tok 100 millioner i ulovlig utbytte fra Westerdals ved å selge bygget og skolens leiekontrakt. Mange private entreprenører i barnehageløftet er spesialister på selskapsrett og selve arbeidet å ta vare på barna våre blir et nullsumspill.
Automatisering behøver ikke være et problem hvis grep gjøres for å sikre alle anstendige liv. Et første skritt for å sikre retten til å leve er å tette hullene til finanskapital som allerede har fjernet arbeidsgleden hos mange, og er dypt urettferdig i hele dets vesen. Finans sier noe om hvordan vi forvalter og fordeler verdens ressurser, og det kan argumenteres for at finans som ting har blitt er viktigere enn hva som skjer på Stortinget.
Jeg tilhører ikke dem som de antikke grekerne kalte idioter, mennesker ikke interessert i politikk. Tajik har rett i at politikk er et verktøy for å gjøre samfunnet bedre, og demokrati det beste systemet vi har for å utøve politikk. Borgerlønn truer ingen av delene, men det er godt mulig og høyst trolig at finans med forutsetningen at alt er kvantifiserbart i kroner og øre trekker samfunnet i gal retning. Hvis Arbeiderpartiet fortsetter det populistiske sporet å terpe på en virkelighet som ikke lenger eksisterer og avviser debatter relevant for vår tid, som for eksempel borgerlønn, ender partiet med å være irrelevante for velgere og med et nytt navn Idiotpartiet.