Det kontantløse samfunn er en av de største politiske utfordringene, og pengepolitikk krever mer fra politikere enn iboende skepsis mot alt digitalt.
En teknologisk revolusjon gjør det tydelig for stadig fler det ideologiske skifte som skjer når penger blir digitale, ikke lenger manifestert i fysiske papirer på kistebunnen. Dagbladets John Olav Egeland berører tema i “Kontantløst diktatur” (Dagbladet 10.12.2018), der han beskriver problemene med at alle betalingsmidler kontrolleres privat, nemlig av bankene. Han advarer mot det.
Egenskaper fra dagens kontanter, som Egeland vil savne, blir dekket av bitcoin og lignende teknologier. Verdikjeder i bitcoin er fremdeles digital, og hvis problemet bare er avhengighet til teknologi er kommentaren til Egeland en relevant vekker. Men framtid bygger vi ikke på å si nei til effektivisering av handel. De andre problemene han hefter til fraværet av kontanter har bitcoin løst, som for eksempel gjør bitcoin mulig transaksjoner mellom to parter uten å gå gjennom en bank, og bokføring av transaksjonene skjer i ubegripelige lange matematiske hash-linjer lagret på Internett i blokkjeder. Kun eksperter med kunnskap kan tyde innholdet, hvilket skaper, om enn feilaktig, følelsen av anonymitet.
Banker har ett monopol verdt å nevne, og det er distribusjon av norske kroner på vegne av sentralbanken. Jobben har de lenge forsøkt å kvitte seg med, for kontanter er møkkete og dyrt. Da jeg sluttet i Nordea 2016 hadde banken ikke en filial i Rogaland som håndterte kontanter.
Helst vil finansnæringen ha monopol på kundene, og Finans Norge jobber utrettelig mot norske politikere for å demme opp for de digitale løsningene EU lovgivning åpner for gjennom PSD2. De har lykkes med å få Finansdepartementet til å vedta forskrifter der Norge har den strengeste praksis på handel i bitcoin, og gjennom budsjettforliket foreslo flertallet over natten å endre rammevilkår for en hel bransje. Forslaget om å skille på avgift av datasenter som miner bitcoin og andre er utsatt, men såret er åpent og smertefullt. Hver dag som landet holder tilbake en av de største digitale revolusjonene i verden taper vi kampen om kompetanse, kunnskap og læring.
Bankvesenet og kortselskapene nektet hele 2017 kunder å handle bitcoin. Mange fikk kontoene sine stengt, mens for noen holdt det med en advarsel. Finansklagenemda avviste alle klager der de som handler bitcoin ble nektet bedriftskonto fordi det er næring, når klage gikk ut på at næring var nettopp hva bankene nektet kundene å drive. Uten bankkonto er det ikke mulig å registrere foretak i Brønnøysund.
Egeland skriver at “en bankkonto kan bli like livsnødvendig som et statsborgerskap”. Faktisk er det sånn allerede. Banker skal muliggjøre handel, og ved å nekte konkurranse og legge hinder for teknologi som i dag utgjør 0,0053% av alle pengene i verden bryter de loven som sier at alle har rett på betalingsformidling. Departement og politikere har de siste årene konsekvent spilt på lag, forsvart og støttet forslag fremmet av finansbransjen, og latt slike lovbrudd passere. Sist var et vedtak om å utrede regulatorisk sandkasse, som det et halvt år senere fortsatt er vanskelig å se hva skal inneholde. For oss andre ser det ut som Finans Norge bruker mer tid og energi på å bygge grenser for IKT-bransjen, enn å rette på feilskjær i egen bakgård.
Egeland har rett når han sier betalingsformidling er ideologi.