Når strategi er redusert til penger blir det enda tydeligere at norsk sjakk må bli medlem av Idrettsforbundet. Satsing på de unge er grunnen til at vi trenger å bli med i et større demokrati.
Sist vi diskuterte medlemskap i Idrettsforbundet (NIS) var høringen så entydig negativ at sjakkforbundet lot være å søke. La oss ikke lure på om det ble feiret i Idrettsforbundet. Noen danset utvilsomt på bordene. Vårt medlemskap ville økt støtten til sjakkforbundet med 3-4 mililoner kroner, og tatt tilsvarende fra andre.
Potten i Norsk Tipping er stor, til tross for at enerettsmodellen tvinger dem til å stenge butikken om natta, og de må aktivt finne tiltak for atferdsregulering for å motvirke spillegalskap. Private aktører har ikke i nærheten av de samme begrensningene.
Vi har blitt nektet medlemskap i Idrettsforbundet før, og mange vil nok fortsatt hevde at sjakk ikke er idrett. Verdensmester Magnus Carlsen har betydd mye for å vise at det argumentet ikke holder.
Jeg var en av mange som ville at sjakkforbundet skulle søke sist, og jeg forsto ikke de som mislikte idrettens selvpålagte lover for barneidrett. Uten disse reglene kom Carlsen opp fra rankene, og det ville ikke vært mulig med idrettens begrensninger var argumentet? Kanskje så mye som en gang hvert 25-år skinner et talent så sterkt at det er et problem at barn ikke får delta i VM før fylte 12 år. Norsk sjakk kan ikke drive bare for å tjene den ene unike spilleren i historien. Jeg forstår fortsatt ikke at det er hensiktsmessig.
Generalsekretær i sjakkforbundet Geir Nesheim talte til klubbene i en rekke informasjonsmøter for å få dem med på en søknad, og jeg satt på de samme møtene og hørte hvordan generalsekretæren aldri sa at pengene ville komme norsk sjakk til gode. Alt handlet om initiativer og prosjekter på kontoret.
Nesheim har lært, og Carlsen har fått venner på landslaget med i Offerspill SK. Deres valg viser hvordan beløpet i avtalen på 1,5 millioner kroner årlig til elitesatsing frister. Det utgjør 15% av Kindred-avtalen.
Hva saken viser er at Norges Sjakkforbund er verdt å kjøpe for utenforstående næringsinteresser. Hvis medlemskap i Idrettsforbundet tilfører 3 millioner kroner kan vi satse 50% av midlene på elitesatsing, og slippe risiko som omdømmetap og tapte grasrotmidler. Vi havner i samme bås som tillitsvalgte i idretten, som ikke er fremmed for å bruke både PR-byråer og jurister. Akkurat som oss i en dårlig uke. Og vi har hatt tre dårlige uker, og en oppsiktsvekkende oppvisning i politisk amatørskap. Gitt at avtalen med Kindred faller, som den burde, mener jeg at kongressen oppfordrer det nye Sentralstyret om å ta opp igjen forslaget å søke medlemskap i Idrettsforbundet. Vi har simpelthen ikke råd til å bli værende utenfor.
Tidligere leder i forbundets ELO-komité og æresmedlem i OSS Widar Fossum sa det veldig enkelt: “Uansett beløpets størrelse så er det ikke norsk sjakks oppgave å motarbeide norsk idrett!”