Julefreden fikk et lyskespark i Klassekampen 28 desember da en professor, en amanuensis og to kjønnsforskere gikk til angrep på Tonje Gjevjons opprop “ja til tokjønnsmodellen”, og kritiserte avisen for å ha intervjuet henne.
Språk er teknologi vi har for å gjøre oss forstått, forhandle om løsninger og skape endring. Språk er politikkens verktøy. Kort fortalt anklager fire akademikere meningsmotstandere for å bære på autoritær og menneskefiendtlig ideologi. Lesbiske Gjevjon driver en udemokratiske agenda er omkvedet, ikke selvforsvar mot en klam og ideologisk intellektualisering som kveler enhver kjønnsdebatt. Tankegods fast bestemt på å ta hegemoni fra seksuelle minoriteter, til tross for at miljøet har lang tradisjon for åpenhet og toleranse. Hva slags debatt de inviterer til gjennom å stigmatisere standpunktet at det eksisterer to kjønn er høyst uklart?
LHBT-arbeidet stivner når krav om politisk korrekthet knebler de av oss i miljøet som uheldigvis er uenig. Jeg er kvinne, sosialist og lesbisk. Når jeg for noen år siden skrev innlegg mot surrogati var jeg livredd. Hver meningsbærende setning skrev jeg til en alarm i bakhode og tanken “jeg kommer aldri til å ha sex igjen.” Debattklimaet i LHBT-miljøet unner jeg ingen å stå i.
Kjønn er ord vi bruker for å beskrive to ulike biologiske tilstander som gjør reproduksjon mulig, men selvsagt er det mange ulike uttrykk for kjønn i kulturen. Hva som er alarmerende er hvor lett det er å utnytte kjønnsidentitet i en politisk agenda.
Vel vitende at jeg står i fare for å marginalisere transpersoner erkjenner jeg at den utspjåkete og glamorøse pyntedokka enkelte menn synes å idealisere når de kler seg i kvinneklær føles fremmed og kunstig. Spesielt fordi mennene svært sjelden er homoseksuelle, og det er utfordrende å vende seg til tanken at en heterofil familiefar kan være en representativ talsperson for skeive. Hva hun gjør for samfunnets kvinnesyn er en annen betenkning?
Biologisk tilhører 99,98% av oss en av to kjønn ved fødsel, mens 12-15 barn fødes med uklar kjønnskarakteristikk hvert år. Premisset når fire akademikere sier “kjønnsmangfold utover tokjønnsmodellen er en menneskelig normalvariasjon” er at det normale innsnevrer. Slik læring er skadelig fordi mennesker først og fremst er sosiale. Barn og unge utvikler kjønnsdyfori, og aldri har fler angret kjønnsskifte etter å ha blitt overtalt til å gå under kniven i altfor ung alder.
Begrepet mann og kvinne er ikke ytterpunkter på en skala, også der er jeg uenig. Vår forståelse av kjønn er ikke en øvelse i prosentregning. Med det mener jeg at debatten om hen er 82% mann og 18% kvinne ikke gjør verden til et bedre sted. Politikk bør handle om språklig inkludering. Da må det være lov å si at fakta viser at det eksisterer to kjønn uten å bli stemplet og gjort ansvarlig for den politiske utviklingen i Ungarn og Brasil.