Intet nytt i krav om å gjenoppta straffesaker er hovedregelen, ikke unntaket, og løpende prosesser i Gjenopptakingskommisjonen (GK) er grelle eksempler på hvordan den norske staten feiler hver eneste dag.
Når tidligere kriminalsjef i Agder politidistrikt Arne Pedersen lufter i kronikk på NRK.no (21.03.2020) er det mye oppsamlet frustrasjon spart til han en dag er pensjonist og fri til å si hva han mener om drapene i Baneheia. Allerede i 2008 kom første begjæring om å gjenoppta saken ledet av advokat Sigurd Klomsæt. Helt fra start holdt han frilansjournalist Bjørn Olav Jahr oppdatert, og nesten ti år senere utkom denne med bok der Viggo Kristiansen blir trodd når han nekter for å ha med drapene å gjøre.
Politimannen ramser opp fem sentrale punkter, og svarer med det på ulike anførsler i forsvarets strategi gjennom hele syv begjæringer. Klomsæt startet friskt, ba om timer som ville gitt ham 10 millioner kroner for den vanskelige oppgaven. Kommisjonen bevilget bare 100 timer til å begynne. Pengene strakk han gjennom ett år. Første oppslag i avisen jeg la merke til var en tendensiøs anklage om å skjule bevis fordi han kun fikk to ringpermer fra politiet, og et bilde av etterforskere fra kontoret viste hyller langs veggen med permer på permer. Anklager om skjulte null-dokumenter er populært i justismord, og svært mange er mer enn villig å tro det er tjenestemenn i staten villig å fabrikere og skjule bevis. Klomsæts problem i Baneheia er at Viggo Kristiansens medsammensvorne tilsto, og trakk kameraten inn i gjerningen.
Pedersen ankepunkt mot Kristiansens begjæringer er at prosessen tar mange år og media fungerer som mikrofonstativer der de ukritisk gjengir anførsler lett å motsi med overflatisk innsikt i dommen. Han har ikke feil.
Problemet til kriminalsjefen, hvilket var tilfelle også for mor Ada Sofie Austegard da hun etter ett år med Klomsæts krumspring skrev leserinnlegg om hvordan det hadde vært, er at kommisjonen ikke er mulig uten media. Og presseoppslag henter legitimitet og selger aviser på begjæringer. Både Pedersen og Austegard er blind for avhengigheten og glipper i antakelsen når de tror GK er viktig for rettssikkerheten. De ser til media å handle annerledes, når institusjonen er bundet til dem og båndet gir næring til evige kamper.
De tette båndene mellom redaksjoner og advokat endte i en annen sak med at Klomsæt mistet advokatbevillingen, og Kristiansen fikk ny forsvarer Arvid Sjødin. Hvor mange timer radarparet har fakturert vites ikke. Politikere ga da de opprettet GK forsvarsadvokater et sugerør inn i statskassen.
Jahr har skrevet bok om både Birgitte Tengs fetter og Baneheia, og hvorvidt han er honorert for oppdragene utover royalties er irrelevant. Opprettelsen av GK åpner for timeføring for advokater, detektiver, og laboratorium når de analyserer bevis. Mange av de involverte har avtaler om litt betalt nå, og lykkes begjæringen får de avtalefestet en andel i erstatningsbeløpet. Systemet stimulerer korrupsjon.
Når Klomsæt anklager påtalemyndighetene for urent spill, og noen måneder senere omskriver mobilbeviset med spekulative teorier får han det til å virke som om retten aldri vurderte det i første omgang. Han driver regimekritikk, og det er gode grunner til å ha det i en rettsstat. Derfor har Norge pressestøtte.
Rettssikkerhet er hva som skjer i retten. Hva foregår før, under og etter en arrestasjon og hvilke beskyttelse gir vi de tiltalte før de får endelig dom. GK var et feilgrep fordi det er etterforskning i ettertid på den dømtes premisser.
Kriminalsjefen har rett når han skriver rettssystemet i ytterste konsekvens ender som en forvirret og svekket prosess de færreste forstår, eller har tillit til. Staten betaler for en krig mot seg selv. Mediestrategier kan ikke fikse feilen det var å opprette GK i 2004. Problemet er verken media som gjør hva de alltid har gjort, eller bevisvurdering, men politisk ledelse og strukturer som gjør rettsoppgjør vanskeligere.