Når leder for Gjenopptakingskommisjonen Siv Hallgren går av før tiden følger hun Viggo Kristiansen og Baneheia-saken til neste kapittel i sagaen om to drap på to små piker.
Som direktør i Statens sivilrettsforvaltning skal hun utmåle erstatning, og gjøre det så advokatene på andre side av bordet blir fornøyd og slutter å bråke. Hun skal svare til sjefene sine, en haug politikere som fortsatt lurer på hva skjedde når Stortinget valgte å gå imot flertallet som advarte i høringen om kommisjonens dannelse. Den enkleste forklaringen vil være at Kristiansen er feildømt, og det er bare å betale med de bunnløse lommene norske politikere har tilgjengelig: Våre!
Hallgren var en av to i kommisjonen som stemte imot å frikjenne Viggo Kristiansen, men har senere sagt at hun mente flertallet på tre gjorde rett. Nå får hun jobb der målet er å lukke saken billigst mulig. Kravet de møter er et betydelig beløp. Statsadvokatens verkebyll Jan Helge Andersens er vanskeligere å manøvrere. Mitt tips er at hendelsene i Baneheia blir stille henlagt, slik alle etterforskninger Sjødin har fått satt igang mot skurkene i hans dramatiske verdensbilde.
Ti år med kampanjejournalistikk for å få Baneheiasaken opp i gjenopptakingskommisjonen får konsekvenser for langt mer enn skattebetalere. Den unge mannen som tilsto, fikk en strafferabatt og har bygget et liv etter soning. Nå lever Andersen med ny sikkerhetsrisiko. Forbrytelsene bak bråket er såpass grusomme at det er vanskelig å føle for ham, og sannheten er at tilståelsen som det forelå for mer enn tyve år siden var full av hull og preget av et ønske om å minimere egen skyld. Han ble ikke helt trodd den gang, som nå, og der ligger trolig ett av problemene. Rettssaker er full av løgner og løgnere.
Sjødin har vært tydelig i sine krav om å få godt betalt. Han har allerede lovet kjæresten nytt hus. Hvorvidt han er fornøyd med hva staten har å tilby kan gjøre en forskjell i hvordan han velger å profilere problemer, som hva skal skje med Andersen?
Siv Hallgren går av som leder, og er den første siden kommisjonen ble dannet i 2004 som ikke har blitt saksøkt i rollen. Men hun valgte som leder heller ikke å gjøre hva de gjorde etter mange runder, å bruke lederens privilegium å avvise begjæringer når forsvarsadvokatene kom tilbake. Hun satt heller i et rom med meritterte oppegående kolleger og diskuterte for ente gang ordkløveri og detaljer i etterpåklokskap til å bli gal av.
Forvaltningsorganets eksistens kan per definisjon ikke være systemkritisk, og følgelig har det heller ikke spille en rolle for rettssikkerhet. Kommisjonen for gjenopptaking av straffesaker er en del av rettsoppgjøret i ettertid, på samme måte som Kriminalomsorgen og Statens sivilrettsforvaltning. Rettssikkerhet er uskyldspresumptivt, fri rettshjelp og alt vi kan gjøre for å sikre en rettferdig dom – der og da. Rettsoppgjøret jeg angriper er staffeliet rundt, der den selvutslettende staten forsøker å pakke inn og forsvare integriteten i egne prosesser. Statsadvokaten har et mandat.
Hallgren sviktet i kommisjonen når hun ikke klarte å kontrollere rommet. Embetsverket flytter den kompetente juristen videre i kjeden av skakkjørte tjenester staten tilbyr de av oss uheldig nok å bli utsatt for kriminalitet. Stine Sofies stiftelse oppkalt etter et av ofrene i Baneheia jobber for å sikre varslingsplikt, erstatninger til pårørende, høringsrett og andre grep i rettsoppgjøret, og det er et paradoks at stiftelsens arbeid for barn utsatt for vold og overgrep spiller på lag med advokat Sjødin. Begge jobber i essens for å privatisere rettsoppgjøret. Prosessen sees som en kamp mellom parter. Når det handler om statens eksistens, utgått fra plikten å belyse og straffe uønsket adferd.
Politikere skal beskytte og gi oss rettferdighet. Baneheia var særs grusom, og rettferdighet etter slike forbrytelsen er i grunn en umulighet. Det øker selvsagt fare for emosjonelle feilskjær. Vi trenger et system skjermet for manipulasjon, og det må bety en sluttdato for når staten er forventet å etterforske og betale for stadige angrep på dommer. Fraværet av synlige politikere har skapt en embetsstaten uten prinsipper og misære i en vedvarende bølge klager. Skadelidende er de etterlatte som i tiår får revet opp minner om tapet av to barn og hva de måtte gjennomgå.
Gjenopptakingskommisjonen er ingenting annet enn statlig selvskading og kostnadene når sivile rettsoppgjør blir privatisert er mer enn pengene Sjødin vil ha for å kjøpe nytt hus.
Comments